ARC-bloggen 2019 - Sofie, skader, spibom av tre

Sirli!

Atlanterhavet har lenge vært en drøm for meg, og nå sitter jeg her, en tjue år gammel jente som styrmann på Sirli. Med meg har jeg skipper Fredrik, og sammen utfyller vi hverandre veldig godt. Vi lærer mannskapet vårt alt fra å styre, sette seil, trimme og reffe. De begynner å bli veldig dyktige nå. Jeg kan slappe mer og mer av jo lenger vi kommer på reisen. Det er ikke bare de som har utviklet seg. Jeg føler selv at jeg har vokst som person. Jeg elsker det store ansvaret du føler, og den tilliten mannskapet har til deg. Hvordan du har klart å løse problemer uten å måtte be om tips og ideer, og hvordan du kan svare på alle spørsmål fra mannskapet.

Vi har vært gjennom mye sammen. Vi har slått rekorder i raskeste prep for Atlanterhavet, store stimer med delfiner, haier og hvaler. Vi har svømt på 4000 meters dyp, hatt kuling og kuling, regn og solskinn. Vi har feiret første advent og 50-årsjubileum, vasket og ryddet. Vi er som en stor familie nå.
For noen dager siden skadet vi gennakeren vår. Spinnelokkene foldet seg sammen og fallet låste hånden min mellom masten mens tauet løp fritt. Jeg trodde fingrene mine var brukket, at tauet hadde skåret seg helt gjennom, men så husker jeg ikke hva som skjedde. Patrik har fortalt meg at han slo ut hånden min, og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det hadde gått hvis han ikke hadde vært ved siden av meg. Jeg setter meg ned ved siden av Fredrik, som står og styrer, og innser at han trengs mer andre steder. Jeg har tross alt en hånd til å jobbe med. Jeg overtar roret, og han løper bort til resten av mannskapet som prøver å få gennakeren opp av vannet. Den har satt seg fast i roret. Når vi har kastet alle ankrene vi har og tatt ned seilene, setter jeg meg ned med Fredrik og lapper sammen sårene. Det er da all smerten kommer. Det er ganske fascinerende hvordan kroppen kan slå av ting som er irrelevante når det oppstår en vanskelig situasjon. Mannskapet kommer løpende inn og roper fornøyd at de har fått seilet av roret, og de heiser fokken på nytt og setter igjen kursen 270 grader mot St Lucia.
16 timer senere inntreffer en ny hendelse. Denne gangen får vi en uventet gipp, og bommen knekker. Vi firer den ned på dekk og fortsetter med fokken som eneste fungerende seil. Dagen etter har Fredrik fått en god idé om hvordan vi kan bruke storseilet selv om vi ikke har noen bom. Alle i mannskapet hjelper til, alle holder humøret oppe og vi kjemper sammen for å få ideen hans til å fungere. Etter seks timers arbeid ser alle fornøyd opp på seilet. Der er det igjen. Vi kan fortsette med tredje rev og full fokk.
I går passerte vi halvveis! Nøyaktig kl. 20.00 på lengdegrad W 38* 00 hopper Njord, havguden i nordisk mytologi, ut. Med kroken i den ene hånden og en bøtte med vann i den andre døper han oss alle sammen.
Nå er vi endelig ekte sjømenn!
Nå blir det kortere og kortere til vi har land i sikte. Jeg sa før jeg la ut på dette eventyret at jeg ville ha noe å snakke om når jeg kom hjem. Jeg ville ha en tøffere utfordring som jeg kunne skryte av til alle mine nærmeste. Nå har jeg eventyrene og hendelsene mine, og vi har løst dem sammen, akkurat som en stor familie.
Ha det så bra!
Klem Sofie

Hei svejsan!

Vi er nå på dag 12 av Atlanterhavsseilasen og har endelig kommet halvveis. Like før midnatt passerte vi 38. lengdegrad og dermed halvveis til St Lucia. Lucia. Første halvdel har vært en treg start med svak vind, noe som imidlertid har gjort det mulig å fiske i solen og andre ting. Forhåpentligvis vil andre halvdel gå mye raskere, rundt 8 dager. Vår ETA, dvs. forventet ankomsttidspunkt, er på St Lucia-dagen. Den har da gått ca. 20 dager over og er vel blant de lengre, mye på grunn av de vanskelig lesbare og svake vindene fra las palmas. Vi hadde en bølge i morges som slo inn i båten, med en våt salong og en våt lugar som resultat, så nå tørker laken og madrasser i solen. Vinden har stabilisert seg ganske bra på mellom 15 og 30 knop, ca. 8 til 15 meter i sekundet. Bølgene begynner å få bedre proporsjoner og gir derfor bedre surf enn tidligere. I går brakk dessverre vår egenproduserte trebom, og en midlertidig reparasjon varte i mindre enn en time. Vi blir derfor tvunget til å slurrykrysse resten av veien, men det går bra det også. Vi spiser godt og lever godt om bord, litt mer turbulent enn før kanskje. Vi begynner å kjenne lukten av rompunch og kokosnøtter!

God vind som vanlig ønsker Alex og Dan med mannskap på Bianco!