ARC blogg bursdag & advent

Vi har seilt rundt 700 distanser og har 2100 igjen.
Dagen har vært nesten perfekt. God seiling med genacker fylt så godt som mulig siden i morges og 5-7 knop i VMG. Å fylle år ute på havet var en annen begivenhet. I tillegg til seilingen hadde vi kaffe med kake på flybridgen. Der ble jeg møtt med sang og latter.
Så bare 30 minutter senere ser vi en hel haug med delfiner som leker foran båten. Noen timer senere, klokken 19.00, var det tid for middag. Det var ikke en frossen pakke som ble varmet opp, nei, det var fersk middag fra havet. Mahi-Mahi. En av de beste middagene jeg har spist i år. Jeg bukker og skraper for kompisene mine som tilberedte denne deilige middagen.

For en dag jeg hadde på 59-årsdagen min!

Mikael Tinglöf på Shama

Shama Shena hei

På Atlanterhavet feiret vi første advent på Shamas flybridge med gløgg og pepperkaker, mens vi siden lunsjtid har gått rett til destinasjonen i god vind. Å nippe til pepperkaker mens vi fornøyd ser loggen holde seg stabil i 8,5 knop og mer og hører baugbølgen sladre om energien i seilene, får gledesbarometeret til å gå i taket. Dagen til ære drar vi opp en tunfisk på 8 kg og gleder oss til en fantastisk middag.

Livet blir sjelden bedre.
Fredrik Mölzer

Skål fra Bianco!
Livet om bord er for tiden uforskammet godt. Vinden har endelig begynt å ta seg opp og ser ut til å holde seg hele veien til mål. Halvveis lengdegrad er ca. 2 dager unna, gøy synes vi! Siden vi går relativt rett frem, blir det også halvveis på seilturen i distanse, men etter hvert tror vi at andre halvdel vil gå mye fortere ettersom farten endelig begynner å øke. Vi har hatt utrolig godt fiske. I dag, på første dag i advent, har vi fanget 3 mahi mahi på mellom 2 og 3 kilo hver, blir et festmåltid til lunsj. Det har også blitt servert pepperkaker til formiddagsmat, kjempegodt. I går kveld hadde vi problemer med rorsparket, bolten i det nedre festet hadde skrudd seg løs og bøyd seg, men en rask innsats med like deler voldsvilje og gasskomfyr klarte vi å bøye den rett igjen og nå sitter den på platen med en klemme i stedet for en mutter. Økte riggkontrollen til en gang hver halvtime for å sjekke at alt er som det skal være.

Egen refleksjon jeg gjør meg er at første advent i fjor ble feiret på en fortissimo 33a ved navn Agraff ute ved Skagen under en 12 timers seilas med SXK, der hele mannskapet ble sjøsyke og løsnet hverandre i le. Skipperen på den båten, Fritiof, er også ute på Atlanterhavet gjennom ARC+ på båten havets sang, tror vi begge har gjort en oppgradering når det gjelder første adventsfeiring selv om det også var en opplevelse. Juletreet har ankommet og er teipet opp på bordet i salongen, også litt julegodteri og nisseluer på mannskapet. I utgangspunktet tok hele båten en morgendusj i cockpiten med saltvann, gjorde godt for moralen og humøret.

Vi har sluttet å fiske for dagen på grunn av for mye fisk, et ikke så vanlig problem utenfor Atlanterhavet!
En fin første advent ønskes Alex og Dan med mannskap på Bianco, og god vind til alle som er ute på oceanera!

Denne adventsmorgenen våkner jeg til julemusikk og lukten av risengrynsgrøt etter 3,5 timers søvn.

Jeg finner frem nisselua og står opp. Gennakeren er allerede oppe. Anna styrer båten, Lisa passer på lakenet. Det er overskyet, men varmt i luften. I salongen sitter Patrik, med håret opp ned og en nysydd musche, og slurper i seg grøt. Det er første gang jeg ser at kokken Fredrik har en tatovering på låret. I am the pursuit of happiness, står det. Så passende for hele denne situasjonen, tenker jeg. Frokosten avsluttes med at Hans og jeg synger Feliz Navidad, ivrig oppmuntret av den blide Johanna. Rebecka sover fortsatt, og jeg undrer meg over hvordan det er mulig i dette bråket. Ute på fordekket ligger kaptein Fredrik på magen og ser ut til å prøve å klappe delfinene vi har på besøk. Ja, vi har adventsdelfiner. Jeg mater dem med restene av grøten min og kryper tilbake til sengs. Må prøve å sove noen timer til for å orke dagen som kommer. Jeg hadde vakten mellom klokken 2-4 i natt. Etter to dager med vindstille - som var herlige og vi kunne svømme med mer enn 4 km hav under oss! - har vi nå kommet langt nok sørover til å finne varme passatvinder som vi seiler under gennaker. Kaptein Fredrik og styrmann Sofi er tålmodige pedagoger. På kort tid har vi blitt et effektivt team til å få det ukontrollerte og krevende ballongseilet opp og ned - det er som en trassig unghest som trekker i feil retning så snart rytteren mister konsentrasjonen. Vi kan ikke ri mer enn en time av gangen hver. Men når vi lykkes, flyr båten fremover. I går kveld hadde jeg min beste seilopplevelse noensinne: I måneskinnet som speilte seg i Atlanterhavet, surfet jeg av gårde i 9 knop og holdt kursen ved hjelp av Cassiopeia. Lykke! Livet er vakkert, jorden er vidunderlig og jeg er takknemlig.
Her på båten leves livet i skift på 4 timer om dagen og 2 timer om natten. Likevel klarer jeg å opprettholde en noenlunde normal døgnrytme, og det er ikke på langt nær så vanskelig som jeg fryktet. Det hjelper selvfølgelig at alle her tar ansvar og at stemningen er god. Jeg synes vi er snille mot hverandre. Det er en koselig liten verden vi har skapt her ute på det store vannet, fylt med samtaler om livet, tull og fokusert seiling. Hjemmet føles veldig langt borte. Eller kanskje det er der jeg våkner neste gang jeg slår opp øynene.

Nå skal jeg stå opp og slå av julemusikken så jeg får sove.

Med vennlig hilsen Kiki